I tilfelle nån lure på når og koffer æ skreiv deinne sangen ... :)
Det at sola førsvinn i november - å ikkje kommer telbake igjen før i siste del av januar, gir oss i nord en ainna opplevelse av lyset. Når sola e der kvær morra, tenke man ikkje så mykje over det. Men når dein plutselig e helt borte, å de fleste skygga blir viska bort, merke man fraværet. Førr oss som bor i byen e jo det ikkje et problem. Men æ har mange ganga tenkt på korsjen dette måtte oppleves på de små gårdan som ikkje hadde elektrisk lys helt frem tel midten av 1960 tallet. Livet og omgivelsan blei plutselig snevra inn tel det man kuinne se mellom kl 10:00 på formiddagen og kl 14:00 på ettermiddagen . Å uten ei fjøsløkt eller ei lommeløkt va verden rundt usynlig på overskya daga. Kun måneskinnet, nordlyset og stjerne ga omgivelsan et omriss av tilstedeværelse på klare daga. Ailt blei mer mystisk og tungvindt mens main veinta på at lyset skulle komme telbake. Man burde helst ikkje være mørkeredd. Å på grunn av disse tingan blei opplevelsen av soldagen, og feiringa av solas telbakekomst, tel ei slags guddommelig markering. Å med solas telbakekomst kunne alt starte på nytt ... :)