I tilfelle nån lure på når og koffer æ skreiv deinne sangen ... :)
Æ har respekt førr ærlige vinnera. Om det e førtjent. Men æ har like mykje, og ofte mer respekt, førr dem som aldri oppleve å bli den beste. Dem som aldri når helt tel topps. Dem som kjempe heile livet førr sin kunst, eller det dem trur på, og som aldri gir opp selv om dem alltid kjem i skyggen av nån som e ansett som bedre. Det er disse menneskan som e selve drivkrafta i alt. Uten dem ville man aldri hatt vinnera. En person sa en gang tel mæ at ingenting e mer vanskelig einn det å være en dårlig kunstner. Med det mente ho ikkje at ideen bak kunsten hennes va dårlig. Det va hennes evne til å formidle den som va problemet. Ho mangla det lille ekstra som fikk malerian hennes tel å selge og imponere. Nån menneska har medføtte evna som store lunga, mer muskelmasse, bedre hukommelse, bedre form-, tall- og ordforståelse osv. Det e bare slik ... Ka e da mest imponeranes - at han med de store lungan og mer muskelmasse vinn femmila, eller at han med en helt anna fysisk forutsetning klare å trene sæ opp til å komme i nærheten. Livet e så mykje mer enn en konkurranse ... Konkurranse e sunt inntil den blir usunn og blir selve målet med livet. Da kommer man inn i en negativ spiral det e vanskelig å komme ut av … Det viktigste - mene æ - e å gjøre så godt man kain! Å det kain i sæ sjøl være ganske så imponeranes, om man ser det i lys av de mulighetan enhver person har. Det e heller ingen mening i det at livet vi leve aldri blir godt nok. At det hele tida må bli bedre ... Kor går grensa? Det skumle e imidlertid at ailt som lages førr TV og sosiale media i dag, går på å konkurere om kem som e best eller smartest. Koffer e det ikkje godt nok å være flink, og gjøre det beste man kain? Denne sangen e defførr tel aille dem som gjør så godt dem kain, som trur på det dem holder på med, og som gjør det førr å formidle positive verdia tel aille rundt seg. Og som e tilfreds og fornøyd med det ...