I tilfelle nån lure på når og koffer æ skreiv deinne sangen ... :)
En vinter i livet e ofte forbunde med ord som kulde, mørke, ensomhet, en tid for refleksjoner, en siste reis mot død eller en tung ventetid på at ting skal bli bedre. Men vinter e åsså tida da alit stilles telbake tel null. Korr naturen går i dvale og aille veinte på en ny vår. Vinter`n va i starten av livet nokka main mest opplevde som ei naturlig værforandring … Dein bare kom, å vi kuinne gjøre nye artige ting som å lage engla i snyen, ake, ha snybaillkrig, gå på ski og skøyte osv. Et nytt og populært skifte i uteaktiviteta. Men etterkvert som livet endre sæ, endre åsså forhoille tel vintern sæ. Å når main etter 50 vintra innser at det ailltid vil komme én vinter tel, begynne main å grue sæ litt tel de tingan som ikkje e så lystbetont. Skifte tel vinterdekk, måkke frem huset, fryse på fingran, mørke, isholka og at main ailltid må pakke sæ inn i varme klær førr å møte dein sure Baldsfjordviiin … Ailt blir så fukkings mye mer tungvindt! Men etter kvært lære vi også at det e dette vi må betale førr å få oppleve de gode periodan av året. Å sånn e det jo i livet åsså. Det e de vanskelige periodan som lærer oss å sette pris på de gode. Vi må fryse litt på fingran førr å sette pris på ei varm haind å hoilde i. Vinter´n e defførr en viktig stabilisator i livet. Dein får oss nullstilt og gjør oss klar tel nye opplevelsa. På samme måte som lut´fesken i fryseboksen ligg å veinte på ei god anledning tel å bli spist. Vinter i byen e imidlertid helt førrskjellig fra vinter ute på øde plassa langt fra folk. Når avstain´ tel nærmaste nabo eller kolonialbutikk e flere kilometer. Der ute blir vinter´n einda sterkare og folk går i ei slags vinterdvale når desember nærme sæ. Ting går litt saktare einn før … Der kor det ikkje finnes lys fra byen, blir opplevelsen av den nordnorske vinter´n tel et magisk eventyr. Men du må nesten bo der og være der førr å treffe på de sparsomme øyeblikkan som tar dæ med inn i eventyret. Ofte kommer dem som en overraskelse når du minst veinte det. I november - rett før sola forsvinn helt under horisonten - tar den ofte farvell ved å tegne aille skyan rosa i underkant. Men du må være der de dagan det skjer … Å når mørket senke sæ, å vi kun har 2 tel 3 tima med tussmørke midt på dagen, kain vi oppleve det blå lyset som sminke ailt rundt oss i blått og indigo. I disse blå timan kain main oppleve en merkelig og gudommelig stillhet i naturen. Naturen sover. Men du må være der akurat da. Å noen ganga når skyan plutselig åpnes mot nord og en stor fullmåne - mellom taggate fjell - tegne sølv i svart opprørt hav … kain man føle sæ heldig å beæra over å ha fått oppleve det. Andre ganga kain et fantastisk nordlys flamme over himmelen akurat da man skulle tel postkassen. Va det en slags beskjed tel mæ eller …? Huske einda kor speinnanes det va å ligge på ryggen som liten gutt å se rett opp i stjernehimmel´n i bekmørket når det va kaildt å klarvær. Men main må være der når det skjer … Dørstokkmila - orket som må tel førr å gjøre noe - blir lengre og lengre etterhvert som sola forsvinn, og mørketida sluke ailt lys. Å når vinterstormen hvirvle opp snyen så det e vanskelig å puste og kulda bit dæ i nasen, da e det godt å komme inn. Det e da vi skjønne korr sårbar og små vi e som menneska ute i en barsk natur. Men dna´et fra gammel tid - fra da det kun fantes ildslys i mørketid og vainn måtte bæres i hus - leve fremdeles i oss som bor her nord. Det gjør folk mer robust førrdi vi vet at det som kommer seinare vil bli like fantastisk som vinter´n e røff. Vi tar vare på kverandre i mørketida og veinde i større grad blikket inn mot familie og venna, mens vi veinte på lyset og en ny vår. Å veintetida har gjort nordlenningen tel ei tolmodig folkesjel som vet at det å veinte på våren kain ta tid. Av og tel e dein der i slutten av april, andre ganga ikkje før i juni. Men vi vet dein kommer før eller seinare ... Som oftest seinare ... :)